Marcel Duchamp og postmoderne improvisasjonsdanstradisjoner, brudd og kontinuitet

Artikkelen drøfter sammenhenger mellom Marcel Duchamp (1887–1968) sin tenkning og danseimprovisasjon og kontaktimprovisasjon som tradisjoner. Forskningsprosjektet er tuftet på erfaring utøvere av danseimprovisasjon og kontaktimprovisasjon har gjort, og undersøker forbindelser mellom Duchamp og post-moderne improvisasjonsdanstradisjoner, og på hvilke måter bevissthet om slike forbindelser kan ha betydning for tradisjonenes utøvere. Forfatteren anvender Lindholm og Gadamers (1900–2002) tradisjonsbegrep som analytisk blikk og fortolkningsperspektiv, og får fram hvordan deler av Duchamps tankegods som kan forstås som overlevert via John Cage, Merce Cunningham og Robert Rauschenberg til dansekunstnere som var ansvarlig for oppstarten av postmoderne dans, og som i dag kan forstås som inkorporert i danseimprovisasjon og kontaktimprovisasjon. Tradisjonsperspektivet bidrar videre til å belyse hvordan utøvere kan få en økt forståelse av hva det innebærer å tilhøre en tradisjon, og hvilken betydningen det har å kjenne tradisjonen man tilhører best mulig. I tillegg synliggjøres hvordan postmoderne improvisasjonsdanstradisjoner ved Duchamp har europeiske røtter i tillegg til de amerikanske, og dette gir et utvidet perspektiv og bidrar til et mer komplekst bilde av tradisjonene både innholdsmessig og geografisk.